Slakteskørra i Vassfaret

Av Kjetil Sudgarden og Ole-Martin Høgfoss

Vi hadde lest om Slakteskørra i blant annet Per Hohles bok, Vassfaret. Men et spørsmål gjenstod, kunne noen si oss hvor den eksakt var? Det måtte da være mulig å finne denne plassen som det knytter seg en slik spesiell historie til.

Per Hohle er en av våre mest nøyaktige historieskrivere. Det kom godt med at han var tidlig ute og fikk treffe svært sentrale personer i Vassfaret. For eksempel oppsøkte han Berte Skrukkefyllhaugen så tidlig som i 1946. Hun bodde da på gamlehjemmet Søndre Heie i Flå. Det hadde etter hvert blitt godt kjent at Berte var en fremragende historieforteller. Hun hadde blitt tilgodesett med et eget rom på hjemmet, hvor hun kunne ta imot besøkende. Det kom journalister, forfattere og personer med interesse for lokalhistorie. Når Berte hadde fått karva i pipa si, og dampa så røyken låg tjukk under himlingen, kom Berte i fortellerhumør.

Hun var født i 1854 og døde i 1950. Alt som hadde foregått i Vassfaret i det århundre og kanskje århundre før også hadde hun rede på. Det hun fortalte til Per Hohle, skrev han ned med stor nøyaktighet, bl.a. om Slakteskørra. Takket være disse to så vet vi i dag mye om folk og fe i Vassfaret.

Slakteskørra skulle være en hule eller en heller i noen bergvegger i skoglia ovenfor Mikkelsplassen, slik var stedsbeskrivelsen. Men først historien:
Mikkel Vassfaret overtok gården Nevlingsmoen etter sin far Gubrand Mikkelsen rundt 1820. Mikkel var født 1797 og gifta seg med ei 10 år eldre jente med navnet Berit i 1821. En litt yngre bror het Amund, og han fikk bruket Haugen som ligger bare et par steinkast fra Nevlingsmoen. Etter hvert ble det i dagligtale tatt i bruk navnet Mikkelsplassen etter Mikkel, for gården Nevlingsmoen og Amundheimen etter Amund, for gården Haugen.

Foto: Ole-Martin Høgfoss

Navnet Vassfarplassen er nærmest et turistnavn som har kommet til senere. Men et veldig bra navn er det. Et annet navn på samme gård som man av og til kan støte på i gamle kilder er Døleplassen.

Mikkel og Berit fikk sønnen Gudbrand (det er denne Gudbrand som i ettertiden har fått tilnavnet Gamle-Gudbrand)  i 1822, da han ble voksen gifta han seg med ei 12 år eldre jente fra Hedalen med det spesielle navnet Sigri Randigulhølet. Det må være folkehumoren som lager et slikt navn. Det hadde seg nemlig slik at Randi og Gul bodde i et ikke helt bra bruk, som ble kalt hølet. Ingen ville finne på å kalle hjemmet sitt for hølet, og i alle fall ikke Randigulhølet. I alle fall kom Sigri til Mikkelsplassen eller Nevlingsmoen rundt 1840 – 1845. Gudbrand og Sigri fikk 8 barn som visstnok dro til Amerika.

Denne Sigri var ikke mors beste barn, skriver Per Hohle. Han hadde hørt av folk i Hedalen at det ganske sikkert var Sigri som hadde stått for tjuvslaktingen av sau inne i Vassfaret. Det ble mistenkelig mye sau borte på de kanter. Riktignok kunne det nok slenge en og annen bjørn i Vassfaret som forsynte seg av en saueskrott i ny og ne, men tilslutt ble en oppbevaringsplass for slaktet sau avslørt, og den var det ikke bjørnen som hadde vært ansvarlig for.

Det hadde seg sånn et en mann fra Hedalen var på hesteleiting inne i Vassfaret og kom rett på oppbevaringsstedet eller slakteriet. Han talte sju opphengte saueskrotter på stedet.

Stedet har senere fått navnet Slakteskørra. Lensmannen ble varslet, han rykket ut og fant lageret samt angivelig bevis for at det var slaktet fremmed sau av folka på Mikkelsplassen. De ble anklaget, og bevisene var så sterke at de måtte tilstå. Det vil si Gudbrand og Sigri nekta, men dattera, 15 årige Berte, tok på seg skylda. ”Du kan vel ikke slakte sau du som er så ung” sa sorenskriveren. ”Å jau, gi meg ein kniv og ein sau så skal eg syne deg” svara Berte. Hun ble dømt til et års tukthus, men det fortelles at hun fikk 100 spesidaler av foreldra sine for jobben. Folk i Hedalen mente at det var Sigri som burde ha tatt straffa for dette. Berte utvandret siden til Amerika. Gamle-Gudbrand har forresten etterlatt seg et ganske håndfast minne på gården. Han lot oppføre et stabbur med årstallet 1846 hugget inn i en stokk over døra. Stabburet står på tunet den dag i dag.

Svaret på hvor Slakteskørra eksakt ligger, er det ingen skriftelige kilder som har kunnet gi oss, men vår interesse for Vassfaret og historien rundt Slakteskørra gjorde at vi sommeren 2004 bestemte oss for spore den opp. Vi to undertegnede, Kjetil Sudgarden og Ole-Martin Høgfoss,  gjorde følgende resonne- ment: Når det var bevisst tjuv- slakting av sau måtte det være utført ganske nærme gården. Vi trodde ikke folka på Mikkelsplassen for rundt i skogene på sauejakt, men det var sannsynlig at fremmed sau kom inn på jordene og i skogkantene rundt gården. Slik fremmedsau som kom inn på jordene og beitet på Mikkelsplassens mark ville lett kunne bli et stort irritasjonsmoment for Gudbrand og Sigri, samt en enkel ”matauk” i trange tider. La oss tro at folka på gården ikke fant det tilrådelig å ha så mye kjøtt på stabburet, det kunne jo skape grunnlag for mistenksomhet hvis noen fikk se det. De måtte finne et oppbevaringssted i rimelig nærhet til gården. For å oppbevare kjøtt, selv om det er på høstkanten, så må det henge luftig og så kjølig som mulig. Kjøttet bør være skjermet for direkte sollys og nedbør. En kan ikke dynge det ned, da vil det bli bedervet veldig raskt. Etter systematisk saumfaring av området fant vi et sted som var som skapt for formålet. Stedet ligger 214 meter fra stabburet på Mikkelsplassen, i en høyde av 677 m.o.h. (avstand og høyde målt nøyaktig med GPS). Vi finner det i den nedre søndre delen av en østvendt bergrygge, under noen bratte bergvegger i det som på dagens kart heter Vassfarkollen. Det var ikke noen hule, men en rett bergvegg som heller litt fremover, et tak blir naturlig dannet av en ca. en meter utstikkende berghammer. Denne hammeren gir ly for regn, sol og vind. Gulvet på plassen har en trappetrinnsformet fasong i berget. Bergveggen har flere vannrette sprekker inn i seg, hvor man lett kan få feste for kiler slik at et eventuelt saueslakt kan få henge luftig. Dersom skogen stod tett mot øst (slik den gjør i dag, 2005), ville slaktet være fullstendig skjermet for sol under disse berga. Stedet ligger i god avstand fra, og utenfor sikt fra stien som går opp til Mikkelsplassen fra nedre Grunntjern. Det er ingen andre stier som leder inn til stedet. Det bratte terrenget rundt med berg og skrående terreng gjør at dette ikke er noe sted som folk umiddelbart beveger seg i. Om folk skulle bevege seg mot stedet ville folkene på Mikkelsplassen ha store muligheter til å oppdage dem før de når oppunder bergveggene (det var store åpne jorder helt ned til Nevlingen på Mikkelsplassen før i tiden). Hesteleiteren som fant stedet har med stor sannsynlighet kommet ovenifra i lia og gått helt innunder bergveggene her i Vassfarkollen da han fant stedet. Dette måtte bare være Slakteskørra. Dette er ikke bevist, men det er vanskelig å finne bedre gjemmesteder med tanke på skjul og le, uten å dra langt fra gården. Å ha en skjult oppbevarings- plass for kjøtt under 300 meter fra eget stabbur måtte være meget sikkert og praktisk om man drev med tjuvslakting av sau.

Dette er vel ikke et sted det er aktuelt for folk å valfarte til, men det er alltid noen som synes slike steder er interessante. I hvert fall var det veldig artig å oppspore og trekke konklusjoner rundt stedet. Det er nok ingen nålevende som med sikkerhet kan si at dette er stedet.

Vi er helt enig med Per Hohle i at det var en stygg sak å tjuvslakte sau, særlig når de selv hadde mye sau på gården, for deretter å la dattera ta på seg skylden. Imidlertid må vi huske på at dette foregikk rundt 1860, og på den tiden var det ”hårda bud” på gårdene rundt omkring. Dersom en av ”sjølvfolka” måtte være borte så lenge som et helt år ble det sikkert svært vanskelig i heimen. Kanskje det ikke var for å berge sitt gode navn og rykte at de fikk dattera til å ta på seg skylden, men rett og slett av  praktiske årsaker.

Om du skulle ønske å ta stedet i nærmere øyesyn kan følgende GPS posisjon benyttes: 0524736 N, 6712672 Ø i UTM sone 32.

Kilder:
Hentet fra ”Sagn og Soge i Søndre Ourdahl”. Anno 2006.

Foto: Ole-Martin Høgfoss.